Da har jeg vært for siste gang i klasserommet vårt, og forlater skolen med 0 dager fravær i semesteret!
Utenfor klasserommet vårt har de iløpet av tiden vi har studert her bygd en mur for hånd, sikkert for å lage enda en åpen kloakkgang.
Veien hjem.
Butikken som er foran klasserommet vårt, som kommer til å tjene betraktelig mindre etter vår hjemreise.
Dette, som pleide å være et beitejorde bak de fattige skurene noen baliensere bor i, ble bokstavelig talt over en helg gjort om til rismarker. Indonesere kan være effektive hvis de vil.
Bah... studier.
Etter eksamen var det ut på en fin restaurant for å feire at vi er ferdig, mimre, se helt grusomme bilder som aldri skal ut i offentligheten fra oppholdet og for å være trist over at vi snart skal skilles ad. Maria på bildet,
Silje og Frida.
Veronika og Cecilie.
Anders, Maylen og Tonje.
Det ble fire kåringer; Årets søteste par, King of Bali, Queen of Bali og Festløven. Alle kåringene var stemt fram av de andre elevene i klassen.
Kvelden etterpå skulle vi oppholde oss på en villa noen av de andre hadde leid, og for anledningen slettet jeg håret mitt. Det har aldri vært så langt som det er nå, men må nok klippe bort ca 20 cm med slitt hår når jeg kommer hjem..
Siden vi har noen dager fri før vi drar hjem til Norge, tenkte jeg å utnytte dem til det ytterste. Søndag var det på tide for meg å prøve ut surfing!
Disse luringene satt på stranden. Er mange indonesere/asiatere som sitter på stranden fullt påkledd og under paraplyer for å ikke bli brune (de vil jo bli hvit), men det var noe med denne damen som gjorde henne ekstra spesiell. Man er nemlig ikke kul før man er hijab-under-capsen kul.
Meg og Mari etter en runde i bølgene.
Stygge skyer langt borte i det fjerne. De kom heldigvis aldri innover til oss. Siden regntiden begynte ser vi lyn og hører/føler torden hver kveld.
På stranden vi surfet er det alltid rødt flagg og ulovlig å bade/svømme i bølgene på grunn av de sterke understrømmene. Det fikk jeg virkelig føle på kroppen en gang jeg var langt ute fra stranden og bommet på en bølge.
Skrekkscenarioet begynte da jeg så en stor bølge jeg ville prøve meg på, la ryggen til og begynte å padle så fort jeg kunne. Det viste seg imidlertid at jeg lå for langt fram på brettet, så jeg mistet balansen og ble tippet under. Det i seg selv er normalt, men jeg var så uheldig at brettet enda sto i bølgen, så jeg ble kastet rundt under vann og dratt etter fotlenken festet til brettet så langt at jeg tilslutt ikke klarte å holde pusten lengre og trakk inn masse vann i lungene mine. Jeg kavet med armer og bein, selv om jeg ikke hadde den ringeste anelse om hvilken vei som var opp. Alt jeg visste var at jeg snurret rundt og hørte dundringen av bølgen rundt meg. Etter hva som føltes som en evighet sparket jeg tilfeldigvis i bunnen og nådde overflaten. Jeg kastet meg på brettet, kastet opp vann og prøvde trekke pusten. Jeg var enda langt ute og nådde ikke bunnen, og ble dratt utover mot de store bølgene. Jeg klarte ikke trekke pusten ordentlig, og det svei langt ned i halsen og brystet. Jeg klarte ikke engang å rope på Mari som var lengre inn mot land, eller signalisere at jeg hadde problemer. Desverre kan man jo ikke sette pause på naturen, så jeg fortsatte å måtte dykke under bølger og jobbe meg innover mot land for egen maskin mens jeg enda hadde problemer med å trekke inn luft. Jeg var nær til å få panikk der jeg lå, og satset på å prøve å fange bølger som kunne skyte meg inn mot land, selv om jeg var redd for å havne under nok en gang. Jeg kom meg endelig inn på land, sliten som jeg var av anstrengelsene av å jobbe med lite luft og enda skremt etter hva som nettopp hadde skjedd.
Jeg tenkte det var på tide å ta en pause, så jeg holdt meg i vannkanten og tok bilder av Veronika og Vivi. Vi hadde bare lånt to brett, så vi måtte ha dem på deling. Opplevelsen min ga meg avsmak på å være så langt ute uten erfaring, men jeg kom meg tilbake på brettet etter pausen.
Ikke alltid like lett å falle av brettet med stil.
Veronika.
Vivi.
Vi så en slags "julenisse" som spaserte rundt på stranden helt alene.
Jeg fikk ikke helt til å komme meg opp, da jeg holdt meg så langt inne mot land at innen jeg skulle stå, var jeg nesten helt i land og måtte avbryte.
Sliten, men fornøyd! Det var en gøy dag, selv om jeg aldri klarte å stå ordentlig, men bare halvveis på brettet.
Når vi kom hjem regnet det, så vi kastet oss like gjerne i bassenget for å bade og leke.
Som tidligere sagt har regntiden brakt med seg flere dyr og insekter, og endelig klarte jeg å få bilde av en av de mange slangene vi har her!
Jeg skremte den desverre, så den stakk av. Som dere kanskje ser på bildet var den veldig lang.
Men opplevelsene stopper ikke der! Mandag dro jeg og Oddi ut for å dykke rundt Nusa Lembongan, øya vi var på første helgen etter vi kom til Bali. Dykkerlappen må jo komme til nytte minst én gang før jeg forlater.
Herlig utsikt fra båten, og deilig sjøluft.
Vi dykket mellom tre sånne her klipper, på Manta Point.
Her var jeg svært fornøyd etter første dykk, hvor vi også hadde fått falle bakover fra båten og ut i havet når vi skulle dykke (slik som man ser på tv!). Det var mye morsommere å kunne svømme rundt for egen maskin istedet for å måtte følge en streng instruktør slik som på dykkerkurset. Jeg måtte jo holde meg i nærheten av Oddi i tilfelle noe skulle gå galt, men det var ingen hindring, da vi begge var veldig nysgjerrige og svømte overalt.
Som dere nok skjønte fra navnet var det disse skapningene vi dykket ned for å se. Jeg hadde ikke med noe undervannskamera, så dette og bildet under har jeg hentet fra nett. Så og si rett etter vi hadde dykket ned svømte en av disse over oss. Det var en syk opplevelse! Mantaer er normalt sett rundt 3 meter i bredde, men kan bli opp til 7, så den var stor, men ikke skummel.
Bortsett fra mindre stingrays, fargerike fisker, vakre koraller og sånt så vi også et par sjøskillpadder. Den første svømte veldig nært meg, toppen 1 meter avstand. Da ble jeg så giret at jeg måtte smile bredt (som resulterte med masse vann i masken, men det er bare en bagatell).
Til lunch ble vi servert et typisk indonesisk måltid, med masse ris, gode grønnsaker, nøtter, kylling og egg. Og så klart maaaasse chili. Jeg smakte på alt, og det var himmelsk! Den frukten i midten lurte meg dog, da den så ut som en liten mango, men da jeg satt tennene i den måtte jeg skjære en grimase til den syrlige sitrusfruktsmaken. Det viste seg å være en grønn, men veldig god, mandarin.
Dessert. Namnam.
Fornøyd! Etter lunch var det et til dykk et annet sted, hvor det var flere fargerike koraller og tykke fisker.
En stykk lykkelig Frida.
På turen hjem stakk vi innom Sushi Tei og kjøpte takeaway til middag. mm.
I dag, tirsdag, var jeg nok en gang ute på bølgene for å prøve meg. Bølgene var mye verre enn sist, da de var små, sjelden og svært raske, så jeg klarte ikke noe annet enn halvstå i dag igjen.
Bare sånn for å gjøre saken enda bedre var det søppel over hele stranden etter at en natt med mye regn hadde dratt med seg alt av søppel fra gatene og ut i havet. Det store dere ser der er faktisk et tre. Ja, du leste riktig.
Så etter en helg med mange opplevelser og vill festing, og en dag med mye sol, pakking og reising rundtomkring er jeg sliten og klar for å sove. Jeg er glad jeg er trøtt, for det blir en vanskelig natt, da det er min siste på dette hotellet, for jeg reiser herifra i morgen. Jeg grugleder meg, for det blir godt å komme hjem til Norge, frisk luft, folk, hunder, mat, hygiene, folk som ikke roper slibrige ting, senga og mange andre ting, men samtidig fælt å måtte skilles fra varmen og alle de fantastiske folkene jeg har gått i klasse med her nede. Jeg føler meg ikke helt ferdig med Bali, men det tror jeg heller ikke at jeg ville gjort om jeg var her enn så lenge.
Nå er det natt.
