Fugler, reptiler, aper og en vulkan

Lørdag gikk turen til Ubud og en fugle- og reptilpark, som en del av et pakketilbud som jeg hadde meldt meg på. Fugleparken besto av mange fugler i innhegninger som var tilpasset deres opprinnelige miljø, og mange fugler som bare fløy og hoppet rundtomkring som de selv ville.

Vi ble geleidet inn i en ganske stor sal, hvor vi fikk solbriller (som jeg tror kanskje var 3D-briller, men man så ikke forskjell fra å ha dem på og å ha dem av), og ble vist en barnefilm som handlet om en andunges første ferd til syden. Kvaliteten på animasjonen og "3D-en" var ikke noe å skryte av, og lå vel en 20 år tilbake i tid i forhold til hva vi er vant til hjemme. I tillegg var historien relativt brutal der mange av flokkmedlemmene ble spist av ulver og moren til hovedanden ble skutt ned av jegere. Det var kort sagt en opplevelse i seg selv.

De hadde et eget hus hvor nattfuglene holdt til, og det var mørkt. Her så vi mange ugler, store og små.

Noen av fuglene så ut til å direkte nyte oppmerksomheten.

Jeg fikk også et gjensyn med denne typen fugler, som jeg husker fra da vi var i Florida, USA. Denne gangen var de dog innesperret, og hadde ingen mulighet til å være nærgående og irriterende. Heldigvis.

Vi var også med på et fugleshow hvor fuglene fløy fram og tilbake og viste seg fram i sin fulle prakt. Noen fikk vi også se jakte på kjøttbiter. Fuglene var nokså ulydige, men han som ledet showet sa at det var fordi de var litt bortskjemte, og gjorde bare ting når de selv ville.

Vi fikk også lov til å ta bilder med den ene ugla, Marcus. Her er Andrea sammen med han.

Jeg ble også vitne til naturens grusomme gang, da en vill øgle hadde fått tak i en levende fugleunge.

De hadde også komododrager der.

Her vises skillet jeg fikk når vi var på Beach Day veldig godt. Jeg har hunnfuglen på skuldren, mens Claire har hannfuglen.

Mens jeg tok bilder av de andre fuglene, fant denne karen ut at han skulle prøve å spise kameraet mitt. Når jeg tok kameraet ifra han ble han kjempesint og kjeftet veldig høylytt på meg.

Det var mange vakre skapninger i reptilparken, men de hadde veldig små områder å leve på.

Jeg hadde lyst å ta den med hjem!

Etter vi var ferdige med å gå rundt i parkene, dro vi inn i Ubud, hvor det var en seremoni av noe slag pågående. Vi fikk to timer til å gå rundt, men siden de var så hinsides treig på restauranten, rakk vi bare å spise og kjøpe vann og mat til morgendagen. Balinesere har et annet syn på tid enn oss norske, og tar livet veldig med ro og stresser ikke med noe. Så om maten er litt sen eller regningen tar et kvarter å hente så er det helt normalt...

Maten var heldigvis veldig god da.

Natten ble tilbrakt på et fjellhotell med svært lav standard, typ minus tre stjerner-hotell. Vi ble først overlykkelige når vi så hvor stor sengene var, men bortsett fra det var ting ikke helt som forventet. Taket hang ned, det var sprekker og hull i veggene, ingen air condition og badet så ut som et fangehull. Hvis dere ser etter kan dere se at det er et hull bak doen, som ganske enkelt var hull rett ned i kloakken og stedet hvor man skylte ned fra do og hvor dusjvannet skulle renne. Jeg kjente jeg ble litt ekstra glad i hotellet vi bor på i Seminyak, som jeg også forresten har begynt å referere til som hjemme. Hvis jeg sier at jeg vil hjem, mener jeg tilbake til hotellet. 

Her ble vi halve natten, før vi sto opp klokken kvart over tre, ble kjørt til foten av en vulkan og gikk i to timer, hvor den siste timen var nesten loddrett opp. I tillegg var det nesten litt som å gå på en strand med mange små og store porøse steiner, så man måtte bruke ekstra energi på å holde balansen, og unngå å skli nedover. Jeg er glad vi gikk i mørket, for hadde jeg sett hvor bratt det var ville jeg mistet all motivasjon... 

Det var ikke alle i klassen som dro på vulkanturen, men her er nesten alle jentene fra ex. phil som var med. Fra venstre: Andrea, meg, Claire, Elise, Marianne og Yvonne.

Den utrolig vakre soloppgangen.

Det var en liten familie som hadde kafe på toppen, og de eide en liten flokk hunder. Denne tispa ble jeg sittende og kose med lenge.

Vi var ikke de eneste turistene der.

Magisk, men det er vanskelig å se det på bildet.

Vi fikk oss en overraskelse når vi så at det var en gjeng med ville aper der. De var veldig søte, frekke og ikke redd mennesker. 

Krateret! Dyyyypt ned.

Denne karen var oppe og hentet seg litt kjeks fra meg. Claire tok bildet.

Fra mitt perspektiv.

Njård og apene.

Det var en del damp fra vulkanen, som gjorde at utsikten varierte mye, og at det var varmt og godt, selv om det var 1717 moh.

Sjefsapen.

Vulkanen! Den het Mount Batur, og er en aktiv vulkan. Sist utbrudd var i 1963, og det var enda massevis av sort lavastein på den ene siden. Den ser mye mindre ut enn den var, vises ikke så godt på bildet. 

Her hadde vi gått i fire timer og var relativt sliten, men det skulle ikke stå på humøret!

Endelig framme med parkeringsplassen! Se så langt vi hadde gått! Selv om alle passasjerene i vår minibuss var nede først, kjørte vi sist, fordi vår sjåfør hadde funnet ut at han også ville gå opp på vulkanen, og var veldig treig ned. 

Så etter fire dager med mye aktivitet, opplevelser og inntrykk var jeg hjemme i tretiden, og sovnet øyeblikket jeg la meg på sengen. Så ventet noen rolige dager uten fart og spenning, som jeg så veldig fram til.